Henrik Ibsen (1828-1906)

Ibsen var innadvendt og mutt, og kunne virke menneskefiendtlig, altså strake motsetningen til Bjørnson. Han ble født 20.mars i 1828 i Skien. Faren gikk konkurs og måtte selge gård og grunn. Da Ibsen fylte 15 år reiste han fra foreldrene og fikk seg en jobb på et apotek i Grimstad. Han ville egentlig bli male, men strøk på Heltbergs studentfabrikk. Den drømmen fikk en stopp da Ole Bull villa ha Ibsen som forfatter og instruktør i Bergen. Da fikk han prøvd ut noen skuespill han hadde skrevet og deretter ble han sendt til utlandet av teatersjefen for å studere scenekunst. Han ble etter hvert teatersjef på Det Norske Teater, men økonomien gjorde at han måtte flytte utlands, igjen, og denne gangen i 27 år. Ikke før i 1891 var han tilbake i sitt hjemland på permanent basis. Da hadde han skrevet flere av sine mesterstykker, blant dem Brand, Et dukkehjem og Peer Gynt, og blitt anerkjent som Skandinavias mest kjente forfatter. En rekke priser ventet ham i årene som kom fram til hans død 23. mai 1906.

Henrik Ibsens forfatterskap begynte omtrent da nasjonalromantikkens var på hell. Noe av den første litteraturen han skrev var også preget av denne epoken, men det er uten tvil realist vi kjenner Ibsen. Ibsen startet altså med verker i nasjonalromantisk stil, og det var under denne epoken han gjorde seg opp et navn i litteraturen. Mange av disse nasjonalromantiske tankene ble imidlertid fralagt og avvist av Ibsen et tiår senere. Spesielt etter Peer Gynt (1867), som det strengt tatt er mulig å lese med nasjonalromantiske briller, regner vi Henrik Ibsen som en realist, en som prøvde å skildre virkeligheten så realistisk som mulig. Som typisk for denne perioden, rettet Ibsen kritiske øyne mot deler av samfunnet og skrev om forhold i tiden som burde endres.

Ibsens forfatterskap deler vi gjerne i tre faser. Den første fasen domineres av historiske dramaer, idédramaer og dikt, den andre av borgerlige samtidsdramaer og realistiske dramaer, mens den tredje av psykologiske dramaer. For å kategorisere noen store verk, er det vanlig å plassere ”Brand” og ”Peer Gynt” i den første kategorien, ”Et dukkehjem”, ”Gengangere” og ”En folkefiende” i den andre kategorien, og deretter ”Vildanden” og ”Fruen fra havet" i den siste fasen. Vi ser at dette er både tidsmessige og formmessige faser. Et typisk fase-tre-verk ble ikke skrevet før noen av verkene i fase en eller to. Noe som forteller oss at Ibsen var en mann som fulgte tiden og dens tanker.

Den retrospektive metoden er et virkemiddel Ibsen var blant de aller første til å bruke. Dette går ut på at skuespillet ikke er 100% kronologisk oppbygd, man hopper tilbake i tid for å få et tilbakeblikk på en tidligere hendelse som viser seg å ha en forklarende effekt på det som skjer i stykkets nu. Dette er en effektiv metode for at tilskuerne skal forstå bakgrunnen for hva som skjer og et dypere innblikk i situasjonen samtidig som spenningen holdes oppe ved at de ikke vet mer enn skuespillerne selv. Gjerne skjer dette gjennom kun dialog.

Dette kan man tydelig se i Vildanden der stadig mer kommer fram om fortiden til Werle, Hjalmar og hans kone Gina. I starten ser alt ut til å være bra, men Gregers har bestemt seg for at Hjalmar må få vite alt han kanskje ikke vet, og snart kommer sannheten for en dag. Blant annet for vi vite at Hjalmars datter kanskje ikker er hans. Dette er med på å skape spenning og interesse for oss som leser eller ser stykket.

Kildeliste:
Grip teksten side 62-66, Aschehoug 2008

DET MODERNE GJENNOMBRUDD

Georg Brandes mente at nordisk litteratur ikke hadde utviklet seg noe spesielt siden romantikken. Sammenliknet med de liberale framskrittene som hersket i det økonomiske liv, hang tradisjon og gamle mønstre igjen i holdninger til blant annet ekteskap, til kvinner, til religiøse spørsmål og til skole. Brandes mente at litteraturen måtte ta stilling til disse holdningene for å skape debatt i samfunnet. Han ville at litteraturen skulle avdekke det som var sant. Hvis litteraturen klarte dette, var den moderne.

Realisme og naturalisme ble brukt i samtida, og naturalismen må regnes som en retning innenfor realismen. Samfunnskritikk stod høyt hos både realister og naturalister, de tok begge et oppgjør med romantikken og ville skildre samfunnet slik at nød, undertrykkelse og urettferdighet ble avslørt.
Realismen og naturalismen var uenig om enkeltmenneskets mulighet til å gripe inn i sitt eget liv.
Naturalistene mente at livet ditt var bestemt av arv og miljø, at man i liten grad kunne endre på noe selv. De ville skildre bildene nærmest slik som et fotografi, ingen ting skulle endres på. De hadde en autoralt refererende synsvinkel. Avstand og distanse i beskrivelsen ga leseren en objektiv forståelse av elendigheten.
Realistene mente at du hadde stor innflytelse på livet ditt, at du kunne ta ansvar, ha din vilje og din egen moral. De var optimistene. De hadde ofte autorital og allvitende synsvinkel. Fortelleren hadde oversikt og innsyn i hele fortellingen, og dette kom fra gjennom personens tanker, følelser og hva de sier.


Bjørnstjerne Bjørnson var et engasjert samfunnsmenneske. Han reiste landet rundt for å holde foredrag om parlamentarisme, republikk og et rent norsk flagg. Han opplevde også at mange av sakene hans slo igjennom. Bjørnson støttet Venstre, utenom når det gjaldt å sidestille nynorsk med riksmålet. Han mente det ikke passet som kulturspråk. Han syntes også Venstre ikke gikk langt nok i kravet om alminnelig stemmerett. Så da de også nektet Kielland dikterlønn ble Bjørnson sosialist.
Bjørnson hadde over femti år tatt stilling til alle viktige samfunnsspørsmål gjennom mange avisinnlegg, taler og foredrag, han diktet dramaer, prosa og poesi, skrev over 30 000 brev, var bonde og teaterdirektør og en hel del mer. På denne måten fikk han i 1903 nobelsprisen i litteratur.


Bjørnson levde på den tiden hvor realismen tok over nasjonalromantikken. Dette gjorde at blant annet Faderen, som han skrev i 1860, ble mye mer lik virkeligheten. Alt skulle skildres som det faktisk var. De skrev om idealisering av bygdesamfunnene og samfunnet ble skildret slik det burde være, akkurat som i Faderen som foregår på en bygd.

Det moderne prosjektet - Hvem mente hva?

Her er en liste over noen folk som har bidratt med ideer til det moderne prosjektet på 1700- og 1800-tallet, og hva de mente:

John Locke (1632-1704)

Han var en av de som først formet ideene bak det moderne prosjekt. Locke tar opp de grunnleggende spørsmålene: Hvordan får mennesket ideer og tanker? Hvordan får mennesket kunnskaper? Hva er grensene for det mennesket kan fatte og ha kunnskaper om? Han mente at barn ikke ble født med noen ideer som helst, men fikk dem gjennom sansene.

Jean-Jaecque Rousseau (1712-1788)

Han er mest kjent for utsagnet: ”Tilbake til naturen”. Han skriver i Émile, ”Legg merke til naturen, og følg den veien den viser deg”[1], og med det mente han at man skulle la naturen gå sin gang og ikke kjempe imot. Barn skulle lære selv hva som var det rette, det skulle ikke bli fortalt.

Han mente jorda bør deles med alle. Han mente at jorden ikke skulle eies av adel og godseiere, for hvis noen eide jorden, førte det bare til ulykker. Han mente at hele den moderne sivilisasjonen førte til at mennesket levde et kunstig liv, preget av materialisme og egoisme. Som var et negativt syn på vitenskap og framgang. Han gav ideer og inspirasjon til den franske revolusjonen.

Francois Voltaire (1694-1778)

Han kritiserte det franske samfunnet, før den franske revolusjonen. Han kritiserte maktmisbruk, dobbeltmoral, hykleri, rettferdighet og måten kristendommen ble tolket og praktisert på den tiden. Han anerkjente Gud som en skaper, men at Gud ikke styrte verden. Dette kalles Deisme og er en gudstro som passer inn i det moderne prosjektet. I Candide eller optimisten skriver Voltaire om Candide og Kunigunde som forelsker seg via vitenskapen.[2]

Denis Diderot (1713-1784)

Diderot var hovedredaktøren for leksikonet Encyklopedien, som kom ut i Frankrike rundt 1751 og utover. Leksikonet hadde bidragsytere som Voltaire og Rousseau. Innholdet var preget av vitenskaplige tenkemåter og kritisk holdning til det bestående.

Ludvig Holberg (1684-1754)

Nordens største forfatter på 1700-tallet. Han var sentral med sine ironiske fortellinger med samfunnskritikk. Han kritiserte det samfunnet han levde i på en indirekte måte hvor han brukte den fantastiske reisen i fortellingene hans. Han lagde fortellinger som var parodier på vår verden.

Henrik Wergeland (1808-1845)

Wergeland var nok Norges mest betydningsfulle dikter i den romantiske perioden. Han fikk blant annet gjort om jødeparagrafen, den som nektet Jødene adgang til riket. Ironisk nok var det faren hans som la denne paragrafen fram som forslag da grunnloven ble dannet. Wergeland ble inspirert av den franske revolusjonen som ønsket frigjøring av folket og nasjonen.

Charles Darwin (1809-1882)

Darwin gav ut boka Om Artenes opprinnelse i 1859, der han viser til at mennesker og dyr har utviklet seg gjennom millioner av år, der den sterkeste overlevde. Disse ideene hans stred i mot bibelens teorier om jorden og menneskers opprinnelse. På denne tiden fikk vitenskap stadig større anerkjennelse. Jurister og politi ble de som sørget for at det moderne individet fikk deres rettigheter og plikter.

Kildeliste:

Grip Teksten, Aschehoug 2008.

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/b/b8/John_Locke.jpg
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/b/b7/Jean-Jacques_Rousseau_%28painted_portrait%29.jpg
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/3d/Fran%C3%A7ois_de_Voltaire.jpg
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/a/ad/Louis-Michel_van_Loo_001.jpg
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/b/bd/JRoed_Holberg_1947.JPG
http://www.uia.no/var/au/storage/images/media/portaler/om_universitetet/bilder/bygninger/henrik_wergeland/131251-1-nor-NO/henrik_wergeland_medium.jpg
http://timnovate.files.wordpress.com/2009/06/charles_darwin_l1.jpg

---

[1] Grip Teksten, Aschehoug 2008, side 333

[2] Grip Teksten, Aschehoug 2008, side 331