Det fortellende nivået

Det blir laget mange filmer hvor man bruker adaptasjon. Bøker er som regel det de fleste bruker og går utifra når de setter seg ned og skal lage en ny film hvor adaptasjon taes i bruk. Målet er å formidle det samme som boken gjør. Dette er ikke en lett oppgave, og scener blir slettet og/eller lagt til. De hendelsene du kanskje syntes var noen av de beste i boken, er ikke sikkert kommer med i filmen. Jeg fikk lest opp flere utdrag fra romanen "Den siste Revejakta" og sett filmen etterpå.

Hovedtrekkene i romanen følte jeg klarte å komme med i filmen. Handlingen er det samme med Carl og Robert som dealer hasj i Oslos gater. Men det blir forklart på en annen måte. F.eks møter ikke Carl og Robert hverandre før litt ut i romanen, mens i filmen er de sammen helt fra starten av. Jeg føler ikke dette er noe som ødelegger filmen i forhold til romanen.

I roman får man et inntrykk av at Carl er redd for seg selv. I filmen blir han mer usikker enn redd føler jeg. Han har lyst til å komme seg ut av den situasjonen han blir satt i.

Både starten og slutten av romanen foregår i syden ved middelhavet, noe som er utelatt i filmen, der alt foregår i Norge. Jeg kan tenke meg at det er droppet for å få en bedre flyt i filmen, slik at seerne kjenner seg igjen hvor alt skjer.

Ting blir alltid litt endret når det adapteres fra bok til film. Et godt eksempel er da Glenn blir dopet og river øynene ut. I boken beskriver de det som at øynene henger ned på kinnet. Mens på filmen er det svært neddramatisert, ved at man kun forstår at han prøver å rive ut øynene og ser kun blod.

Alt i alt fikk jeg følelsen av at filmen var mye mer lystig enn boken. Da jeg hørte på utdragene så jeg alltid for en mørke farger og dystre personer, mens i filmen det brukt lyse farger og fin musikk. Jeg føler de fikk fram det samme.