Norsk språkhistorie på 1800-tallet

1. Pek på sammenhengen mellom språk og nasjonsbygging.
1800-tallet er det store århundre for nasjonalbygging mange steder i Europa, og ofte spiller språket en viktig rolle i etableringen av den nasjonale identiteten. Med språk kan vi si at også formes av en nasjonal identitet i en folkegruppe, for mennesker skaper språket, og med språk kan du skape makt, for eksempel i en kulturell eller i en politisk sammenheng.

2. Gjør greie for hvordan romantikken som åndsretning både var utgangspunkt og drivkraft for den norske språkdebatten på 1800-tallet.
Romantikken sin åndsretning bryter ut på 1800–tallet, og deretter følger store opprøret mot dette idealet. Romantikerne mener at den moderne, menneskeskapte sivilisasjonen har ødelagt den viktige forbindelsen mellom menneske og natur. I stedet for å fortsette å underlegge seg naturen må menneskene begynne å rette seg etter den. Naturen må bli norm for samfunnsutvikling, for kunst og kultur.

3. Hvem var morsmålets ”bestefedre” og hvilke språksyn sto de for? Nevn en sentral dikter som støttet hver av dem, og forklar hvordan.
Morsmålets "besteforeldre" var Henrik Wergeland og Johann Sebastian Welhaven. Wergeland var ivrig for fornorsking, og mente man ikke måtte anvende dansk når det ikke føltes naturlig. Welhaven ønsket i motsetning åta vare på forbindelsen til Danmark, og ikke fornorske så mye at man ikke kunne forstå hverandre like godt.
Aasen, Knudsen var morsmålets ”fedre”, så det har ikke noe med svaret å gjøre... Knudsen stod for en gradvis tilnærming mellom skriftspråket og dialektene som en mulighet og Aasen stod for at det Norske språk skal bygge på dialektene og være helt uten fremmede elementer.

4. Forklar hvilken betydning Asbjørnsen og Moes eventyrsamlinger har hatt for utviklingen av det norske bokmålet.
Asbjørnsen og Moe benyttet det eksisterende skriftspråket, dansk, i sine eventyr. Over alt ellers brukte de innslag fra muntlig norsk. Innføringen av den norskpregede ”stiltonen” (altså måten forfatteren uttrykker seg på) innebar på mange måter en språkrevolusjon som nok kunne virke noe støtende på enkelte grupper av samtidens lesere. Sikkert er det imidlertid at denne måten å skrive på fikk mye å si for utviklingen av et norsk skriftspråk, og Asbjørnsen og Moes folkeeventyr påvirket i stor grad andre forfattere som ønsket å fornorske språket sitt.

5. Finn ut hva som er spesielt norsk eller muntlig uttrykksmåte i de ord og uttrykk som er kursiverte i følgende eventyrtekst, og finn talemålsfjerne uttrykk i rammefortellingen:

”Søvnen vilde nu gjøre sin Ret gjældende, og Samtalen begyndte at gaa i Staa. Men i den Tilstand vi vare, tørre paa den ene Side som vendte mod Ilden, og vaade paa den anden, holdt jeg det for mindre raadeligt at overgive seg til en Slummer, hvoraf man ufeilbarlig skulde vaagne med hakkende Tænder og stive Lemmer.
Jeg skjænkede derfor mine Fæller en Dram, tente min Pibe og opfordrede dem til at holde sig vaagne ved at fortælle noget.
Elias fortalte mange Historier, om hvorledes Nissen hadde huseret i Sandungen i gamle Dage, og paastod at det endnu var Blodflækker i Stalden der, efter at den en natt havde slaaet i hjel den hvide Hesten til Paal Sandungen; om hvorledes de stod i Vinduerne og saa, at han skrabede Saltet paa Hellen fra de andre Hestene til Kjæledyret sit, om gamle Jo Hakkloen, som havde Tjenestejente sammen med Huldren; om Lukas Finne, som havde boet i Fortjærnbraaten og kunde saa meget at han frelste Jorden sin for alle Slags Udyr, saa aldrig noget Kreatur blev slaaet eller revet for ham, - og meget mere, som havde tildraget sig i Nordmarken i gamle Dage.”

P. Chr. Asbjørnsen: En Nat i Nordmarken (1842)

Den hvide hesten til Paal Sandungen – I dansk brukte man ikke dobbel eiendomspronomen, noe som kjennetegner norsk, og skiller det ut fra de andre skandinaviske språk.

Kjæledyret sit – Kjæledyr var ikke et dansk ord, dessuten møter vi igjen denne doble eiendomspronomen.

Tjenestejente – Tjenestejente var dessuten også et norsk ord, ”jente” eksisterte ikke i det danske språk. Man ville heller sagt ”pige”.

Huldren -

Jorden sin – Igjen en dobbel bøyning. I dansk kunne det holdt å si ”Sin jord”.

6. Tegn et portrett av Knud Knudsen og gjør greie for språksynet hans. Hvilke diktere støttet og tok i bruk fornorskingslinjen? Finn teksteksempler.

Knudsen stod for en gradvis tilnærming mellom skriftspråket og dialektene som en mulighet. Han forandret ikke skriftspråket noe særlig. Han mente et var urealistisk å få det norske forlk til å begynne med et helt nytt skriftspråk, derfor konsentrerte han seg om å bygge på den norske uttalen av dansk. Knudsen møtte mye motstand i samfunsstoppene imotsetning til Aasen. Knudsen, Bjørnson og Ibsen var ivrige skandnavister. Skandinavisemen gav utslag i arbeidet for å minske avstanden mellom skrivemåtene mellom de to skandinaviske skriftspråkene dansk og svensk.

7. Tegn et portrett av Ivar Aasen og gjør greie for språksynet hans. Hvilke diktere støttet og tok i bruk Landsmålet? Finn teksteksempler.

Aasen stod for at det Norske språk skal bygge på dialektene og være helt uten fremmede elementer. Han ville at det skulle dannes et nytt skriftmål basert på dialektene. Den første som tok i bruk landsmålet var Aasmund Olavsson Vinje. Arne Garborg stod fram som en fører i målfylkingen.

8. Forklar Knudsens slagord: ”Gradvishetens vej, ikkje bråhastens vej”.
Knud Knudsen mente at hvis man ønsket en forandring måtte man sørge for at denne forandringen skjedde sakte, slik at folket fikk tid til å venne seg til det nye språket. Forandring krever tid for alle mennesker og man må få tid til å avvende seg med de gamle vanene/det gamle språket. Dersom en forandring blir presset på brått, vil den ikke bli tatt fordi imot og folk vil bli frustrerte og bryte med forandringen.

9. Gjør greie for rettskrivningsmøtet i Stockholm i 1869. Hva var bakgrunnen, hvem deltok og hva ble resultatet?
Rettskrivningsmøte i Stockholm i 1869 var hovedpunktet i den språklige skandinavismen. Knudsen, Ibsen og Bjørnson var iverige skandinaviser der Knudsen og Ibsen var de norske representantene i møtet. Det ble lagt fram reformer som senere i stor del har vært gjennomført i alle de skandinaviske landene.

10. Hva gikk jamstillingsvedtaket i 1885 ut på?
Jamntillingsvedtaket i 1885 som ble vedtatt i Stortinget gikk ut på at landsmålet skulle likestilles med norsk-dansken.
11. I 1878 ble det vedtatt at ”Undervisningen i Almueskolen saavidt muligt skulle meddeles paa Børnenes eget Talesprog”. Hva var grunnene til det?
Vedtaket var grunngitt pedagogisk - det ville bli mye lettere for elevene å lære når de fikk høre og bruke sitt eget talemål. (Side 226, Grip Teksten)

Henrik Ibsen (1828-1906)

Ibsen var innadvendt og mutt, og kunne virke menneskefiendtlig, altså strake motsetningen til Bjørnson. Han ble født 20.mars i 1828 i Skien. Faren gikk konkurs og måtte selge gård og grunn. Da Ibsen fylte 15 år reiste han fra foreldrene og fikk seg en jobb på et apotek i Grimstad. Han ville egentlig bli male, men strøk på Heltbergs studentfabrikk. Den drømmen fikk en stopp da Ole Bull villa ha Ibsen som forfatter og instruktør i Bergen. Da fikk han prøvd ut noen skuespill han hadde skrevet og deretter ble han sendt til utlandet av teatersjefen for å studere scenekunst. Han ble etter hvert teatersjef på Det Norske Teater, men økonomien gjorde at han måtte flytte utlands, igjen, og denne gangen i 27 år. Ikke før i 1891 var han tilbake i sitt hjemland på permanent basis. Da hadde han skrevet flere av sine mesterstykker, blant dem Brand, Et dukkehjem og Peer Gynt, og blitt anerkjent som Skandinavias mest kjente forfatter. En rekke priser ventet ham i årene som kom fram til hans død 23. mai 1906.

Henrik Ibsens forfatterskap begynte omtrent da nasjonalromantikkens var på hell. Noe av den første litteraturen han skrev var også preget av denne epoken, men det er uten tvil realist vi kjenner Ibsen. Ibsen startet altså med verker i nasjonalromantisk stil, og det var under denne epoken han gjorde seg opp et navn i litteraturen. Mange av disse nasjonalromantiske tankene ble imidlertid fralagt og avvist av Ibsen et tiår senere. Spesielt etter Peer Gynt (1867), som det strengt tatt er mulig å lese med nasjonalromantiske briller, regner vi Henrik Ibsen som en realist, en som prøvde å skildre virkeligheten så realistisk som mulig. Som typisk for denne perioden, rettet Ibsen kritiske øyne mot deler av samfunnet og skrev om forhold i tiden som burde endres.

Ibsens forfatterskap deler vi gjerne i tre faser. Den første fasen domineres av historiske dramaer, idédramaer og dikt, den andre av borgerlige samtidsdramaer og realistiske dramaer, mens den tredje av psykologiske dramaer. For å kategorisere noen store verk, er det vanlig å plassere ”Brand” og ”Peer Gynt” i den første kategorien, ”Et dukkehjem”, ”Gengangere” og ”En folkefiende” i den andre kategorien, og deretter ”Vildanden” og ”Fruen fra havet" i den siste fasen. Vi ser at dette er både tidsmessige og formmessige faser. Et typisk fase-tre-verk ble ikke skrevet før noen av verkene i fase en eller to. Noe som forteller oss at Ibsen var en mann som fulgte tiden og dens tanker.

Den retrospektive metoden er et virkemiddel Ibsen var blant de aller første til å bruke. Dette går ut på at skuespillet ikke er 100% kronologisk oppbygd, man hopper tilbake i tid for å få et tilbakeblikk på en tidligere hendelse som viser seg å ha en forklarende effekt på det som skjer i stykkets nu. Dette er en effektiv metode for at tilskuerne skal forstå bakgrunnen for hva som skjer og et dypere innblikk i situasjonen samtidig som spenningen holdes oppe ved at de ikke vet mer enn skuespillerne selv. Gjerne skjer dette gjennom kun dialog.

Dette kan man tydelig se i Vildanden der stadig mer kommer fram om fortiden til Werle, Hjalmar og hans kone Gina. I starten ser alt ut til å være bra, men Gregers har bestemt seg for at Hjalmar må få vite alt han kanskje ikke vet, og snart kommer sannheten for en dag. Blant annet for vi vite at Hjalmars datter kanskje ikker er hans. Dette er med på å skape spenning og interesse for oss som leser eller ser stykket.

Kildeliste:
Grip teksten side 62-66, Aschehoug 2008