Henrik Ibsen (1828-1906)

Ibsen var innadvendt og mutt, og kunne virke menneskefiendtlig, altså strake motsetningen til Bjørnson. Han ble født 20.mars i 1828 i Skien. Faren gikk konkurs og måtte selge gård og grunn. Da Ibsen fylte 15 år reiste han fra foreldrene og fikk seg en jobb på et apotek i Grimstad. Han ville egentlig bli male, men strøk på Heltbergs studentfabrikk. Den drømmen fikk en stopp da Ole Bull villa ha Ibsen som forfatter og instruktør i Bergen. Da fikk han prøvd ut noen skuespill han hadde skrevet og deretter ble han sendt til utlandet av teatersjefen for å studere scenekunst. Han ble etter hvert teatersjef på Det Norske Teater, men økonomien gjorde at han måtte flytte utlands, igjen, og denne gangen i 27 år. Ikke før i 1891 var han tilbake i sitt hjemland på permanent basis. Da hadde han skrevet flere av sine mesterstykker, blant dem Brand, Et dukkehjem og Peer Gynt, og blitt anerkjent som Skandinavias mest kjente forfatter. En rekke priser ventet ham i årene som kom fram til hans død 23. mai 1906.

Henrik Ibsens forfatterskap begynte omtrent da nasjonalromantikkens var på hell. Noe av den første litteraturen han skrev var også preget av denne epoken, men det er uten tvil realist vi kjenner Ibsen. Ibsen startet altså med verker i nasjonalromantisk stil, og det var under denne epoken han gjorde seg opp et navn i litteraturen. Mange av disse nasjonalromantiske tankene ble imidlertid fralagt og avvist av Ibsen et tiår senere. Spesielt etter Peer Gynt (1867), som det strengt tatt er mulig å lese med nasjonalromantiske briller, regner vi Henrik Ibsen som en realist, en som prøvde å skildre virkeligheten så realistisk som mulig. Som typisk for denne perioden, rettet Ibsen kritiske øyne mot deler av samfunnet og skrev om forhold i tiden som burde endres.

Ibsens forfatterskap deler vi gjerne i tre faser. Den første fasen domineres av historiske dramaer, idédramaer og dikt, den andre av borgerlige samtidsdramaer og realistiske dramaer, mens den tredje av psykologiske dramaer. For å kategorisere noen store verk, er det vanlig å plassere ”Brand” og ”Peer Gynt” i den første kategorien, ”Et dukkehjem”, ”Gengangere” og ”En folkefiende” i den andre kategorien, og deretter ”Vildanden” og ”Fruen fra havet" i den siste fasen. Vi ser at dette er både tidsmessige og formmessige faser. Et typisk fase-tre-verk ble ikke skrevet før noen av verkene i fase en eller to. Noe som forteller oss at Ibsen var en mann som fulgte tiden og dens tanker.

Den retrospektive metoden er et virkemiddel Ibsen var blant de aller første til å bruke. Dette går ut på at skuespillet ikke er 100% kronologisk oppbygd, man hopper tilbake i tid for å få et tilbakeblikk på en tidligere hendelse som viser seg å ha en forklarende effekt på det som skjer i stykkets nu. Dette er en effektiv metode for at tilskuerne skal forstå bakgrunnen for hva som skjer og et dypere innblikk i situasjonen samtidig som spenningen holdes oppe ved at de ikke vet mer enn skuespillerne selv. Gjerne skjer dette gjennom kun dialog.

Dette kan man tydelig se i Vildanden der stadig mer kommer fram om fortiden til Werle, Hjalmar og hans kone Gina. I starten ser alt ut til å være bra, men Gregers har bestemt seg for at Hjalmar må få vite alt han kanskje ikke vet, og snart kommer sannheten for en dag. Blant annet for vi vite at Hjalmars datter kanskje ikker er hans. Dette er med på å skape spenning og interesse for oss som leser eller ser stykket.

Kildeliste:
Grip teksten side 62-66, Aschehoug 2008