DET MODERNE GJENNOMBRUDD

Georg Brandes mente at nordisk litteratur ikke hadde utviklet seg noe spesielt siden romantikken. Sammenliknet med de liberale framskrittene som hersket i det økonomiske liv, hang tradisjon og gamle mønstre igjen i holdninger til blant annet ekteskap, til kvinner, til religiøse spørsmål og til skole. Brandes mente at litteraturen måtte ta stilling til disse holdningene for å skape debatt i samfunnet. Han ville at litteraturen skulle avdekke det som var sant. Hvis litteraturen klarte dette, var den moderne.

Realisme og naturalisme ble brukt i samtida, og naturalismen må regnes som en retning innenfor realismen. Samfunnskritikk stod høyt hos både realister og naturalister, de tok begge et oppgjør med romantikken og ville skildre samfunnet slik at nød, undertrykkelse og urettferdighet ble avslørt.
Realismen og naturalismen var uenig om enkeltmenneskets mulighet til å gripe inn i sitt eget liv.
Naturalistene mente at livet ditt var bestemt av arv og miljø, at man i liten grad kunne endre på noe selv. De ville skildre bildene nærmest slik som et fotografi, ingen ting skulle endres på. De hadde en autoralt refererende synsvinkel. Avstand og distanse i beskrivelsen ga leseren en objektiv forståelse av elendigheten.
Realistene mente at du hadde stor innflytelse på livet ditt, at du kunne ta ansvar, ha din vilje og din egen moral. De var optimistene. De hadde ofte autorital og allvitende synsvinkel. Fortelleren hadde oversikt og innsyn i hele fortellingen, og dette kom fra gjennom personens tanker, følelser og hva de sier.


Bjørnstjerne Bjørnson var et engasjert samfunnsmenneske. Han reiste landet rundt for å holde foredrag om parlamentarisme, republikk og et rent norsk flagg. Han opplevde også at mange av sakene hans slo igjennom. Bjørnson støttet Venstre, utenom når det gjaldt å sidestille nynorsk med riksmålet. Han mente det ikke passet som kulturspråk. Han syntes også Venstre ikke gikk langt nok i kravet om alminnelig stemmerett. Så da de også nektet Kielland dikterlønn ble Bjørnson sosialist.
Bjørnson hadde over femti år tatt stilling til alle viktige samfunnsspørsmål gjennom mange avisinnlegg, taler og foredrag, han diktet dramaer, prosa og poesi, skrev over 30 000 brev, var bonde og teaterdirektør og en hel del mer. På denne måten fikk han i 1903 nobelsprisen i litteratur.


Bjørnson levde på den tiden hvor realismen tok over nasjonalromantikken. Dette gjorde at blant annet Faderen, som han skrev i 1860, ble mye mer lik virkeligheten. Alt skulle skildres som det faktisk var. De skrev om idealisering av bygdesamfunnene og samfunnet ble skildret slik det burde være, akkurat som i Faderen som foregår på en bygd.